O. Fostad, 18.03.2020
Med de tiltakene som allerede er satt i verk og de tiltakene som vil komme, spesielt dersom myndighetene vil forsøke å utrydde epidemien vil dette ramme samfunnet hardt. Det vil være en massiv overføring av midler mellom generasjoner som vi aldri har sett før. Fra barna og til de gamle.
Har vi rett til å gjøre det?
Det ser ut til å eksistere to skoler for hvordan Covid-19 skal bekjempes. En metode er å forsøke å kontrollere epidemien slik at antall syke som trenger behandling ikke overbelaster helsevesenet. Den svenske epidemologen Thomas Agnell og folkehelseinstituttet representerer denne skolen. Den andre skolen har som mål å utrydde epidemien. I Norge er Gunnhild Alvik Nyborg en forkjemper for denne metoden.
Den første metoden ser ut til å basere seg på en avveining av kostnader og forsøker å minimere både de menneskelige kostnadene og kostnadene for samfunnet. Bakgrunnen for å velge denne metoden ser ut til å være en vurdering av hvor farlig sykdommen er og hvor smittsom den er.
Den andre metoden forsøker å utrydde epidemien så raskt som mulig med alle tilgjengelige midler uten å ta hensyn til kostnad. Vurderingen som gjøres her er at sykdommen er så farlig og smittsom at den rettferdiggjør bruk av alle midler. En tilnærming der målet helliger midlet og konsekvensene for andre deler av samfunnet ser ut til å bli ignorert.
Det er noe uenighet om hvor smittsom og hvor farlig sykdommen er. Folkehelseinstituttet angir at mindre enn 1%, kanskje ned mot 0,23% av de smittede dør og baserer seg da på fra tall fra forskjellige kilder, blant annet Sør-Korea og WHO.
I dag, 18 mars, rapporterer ECDC (European Centre for Disease Prevention and Control) at det er registrert 180159 smittede og 7103 dødsfall i verden siden 31 desember. Dette gir et forhold mellom antallet døde og antallet som har testet positivt på 3,9%. Dette er ikke det samme som antall smittede som dør siden antall registrerte er mye mindre enn antall smittede.
Til sammenligning estimerer WHO at det årlig dør 290 000 - 650 000 mennesker i året av sesonginfluensa. Hvis dette fordeles jevnt utover året tilsvarer det 60 000 - 130 000 dødsfall hittil i år.
Sykdommen rammer først og fremst eldre med eksisterende sykdom. I følge denne rapporten fra 12. mars fra de Italienske myndighetene så var 2 av 803 døde i Italia under 50 år eller sagt på en annen måte så var 99,8% over 50 år. I følge denne rapporten dagen etter så viser de at 98,9% av de døde var diagnostisert med minst en sykdom fra før, 47% hadde tre diagnoser fra før. Yngre personer har normalt veldig milde symptom, barn nesten ingen.
Tiltakene som allerede er innført i Norge har voldsomme kostnader. Store yrkesgrupper har i praksis fått yrkesforbud. Mange små og store bedrifter vil gå konkurs og mange vil miste levebrødet. I gruppene som rammes hardest med yrkesforbud er det ikke unaturlig å tenke at det vil utløse en rekke personlige og familiære kriser og tragedier, skilsmisser og selvmord i årene som kommer.
Hvis vi skal velge mellom metodene for bekjempelse, kontrollert epidemi eller utryddelse av epidemien, hva er konsekvensene av å velge den ene eller den andre metoden? Hvordan vil dette valget påvirke oss og samfunnet i årene som kommer?
Dette ser ut til å være et spørsmål om hvem som skal betale for bekjempelsen.
De harde tiltakene som settes i verk for å hindre smittespredning rammer i første omgang den yrkesaktive befolkningen, både arbeidstakere og arbeidsgivere. Tap av inntekt og tap av næringsgrunnlag vil først føre til at vi får flere fattige, statens inntekter går ned på grunn av mindre aktivitet. Dette vil igjen føre til mindre penger til helsetiltak mange år framover. Dette vil i neste omgang gå ut over barna og de kommende generasjonene. De får et fattigere samfunn og dårligere tilbud. Svært få eller ingen av de som betaler for bekjempelsen på denne måten har noe å frykte fra sykdommen.
Alternativet er at mer av byrden legges på de eldre som har noe å frykte fra sykdommen. Samfunnet gjør tiltak for å beskytte dem, men opprettholder driften av samfunnet slik at vi har et samfunn også i framtiden. Flere gamle, syke mennesker vil da dø tidligere.
Skal vi bruke alle ressursene vi har tilgjengelig for å la gamle, syke mennesker få dø av sykdommen de allerede har og ikke av denne nye sykdommen?
Er det riktig å la barna våre betale for dette?
De tiltakene som allerede er satt i verk og de tiltakene som vil komme, spesielt dersom myndighetene vil forsøke å utrydde epidemien vil ramme samfunnet hardt. Det vil være en massiv overføring av midler mellom generasjoner som vi aldri har sett før. Fra barna og til de gamle, syke med begrenset levetid igjen.
For meg står denne måten å håndtere pandemien på som uetisk, vi ofrer barna, vi ofrer framtiden til kommende generasjoner. Og det gjør vi for mennesker som har levd et liv og er nær veis ende. Det synes ikke jeg er riktig, det skal være omvendt.